I overgangen mellom da og når

I løpet av seks sommeruker holder jeg tegnekurs på asylmottaket. Jeg tegner sammen med en gruppe beboere, menn mellom 17 og 60 år, fra Irak, Afghanistan, Syria, Palestina og Somalia. Samtidig arbeider jeg i atelieret med inntrykkene fra mottaket. Hva skal jeg tegne? Skal jeg tegne menneskene jeg møter, folk som hilser, folk som slår av en prat. Folk som har all verdens tid, men som likevel ikke har ro på seg og ikke blir sittende lenge? Eller skal jeg tegne bygningene, de lange korridorene, forfallet, den knuste ruten, de punkterte syklene? Jeg tegner, visker ut, tegner på nytt, klipper ut og rokerer, limer inn, legger til. Hvordan er det egentlig å bo på mottak, i et limbo mellom fortid og en usikker fremtid? Hvordan påvirker mottaket meg og tegningen jeg jobber med?

Første mandag på asylmottaket
Litt usikkerhet i starten, overveldende med det svære arket som fyller hele bordet og fargestifter som smitter over på fingrene. Etter hvert gir de fleste etter, stolene blir skjøvet vekk og vi lener oss over bordet og bruker hendene. Vi tegner sammen og kommuniserer stort sett gjennom det visuelle, vi har ikke så mange felles ord.

Andre mandag
Hver fjortende dag er det utdeling av penger til livsopphold, i dag er en slik dag. Jeg har ikke tatt høyde for det og det kommer ingen, bare han som forteller meg dette.

Tredje mandag
Ingen av deltakerne kommer til tiden. Jeg ringer, sender meldinger og får hjelp til å samle gruppen. Jeg gir deltakerne de samme tegneutfordringene som jeg selv baler med. Vi tegner rom, trapper, korridorer, kompliserte perspektiver og rene fargeflater.

Fjerde mandag
En beboer hjelper meg med å bære inn ark og tegnesaker. Vel fremme i tegnerommet begynner en flom av ord, fortvilelse, bitterhet og sinne. Han vil ikke være med på tegnekurset og er ikke til å stoppe. Han viser frem bilder på laptoppen sin av mishandlete unge mennesker i hjemlandet. Tenker kanskje at hvis noen bare får vite hva som skjer der ute så vil det bli gjort noe for å stoppe faenskapen. Det er mange sterke følelsesutbrudd på asylmottaket, jeg er helt utmattet når jeg kommer hjem.

Femte mandag
Stemningen er litt amper og urolig. Frustrerte stemmer kommer og går, inn og ut av døren. Vi snakker litt, men kommer ingen vei. Jeg ruller ut papir på bordet, finner fram oljepastell og tegner en strek som bølger seg bortover. Flere velger seg en fargestift og tegner sin strek. Gradvis stilner uroen i rommet. Rolige pustelyder og fokus på hånden som fører tegneredskapen over arket, som blander, som gnir og jobber med flatene, formene, og fargene. Ingen vil gi seg før arket er helt fullt.

Sjette mandag
Tegnerommet er tomt når jeg kommer og det er stille i gangene. Sammen med en av de ansatte går jeg ut for å lete etter deltakerne. Vi finner noen som sitter ute og røyker. De viser frem bilder på mobilen av skadde familiemedlemmer på et sykehus ved den tyrkiske grensen i Syria. Andre har ikke hørt fra sine på flere dager. De vil gjerne tegne. Jeg henter tegnesakene, flytter tegnekurset ut. Vi tegner ansikter i sterke farger, ler og tuller. Det er kort vei mellom sorg og glede.

Flere møter
Etter noen dager møtes jeg og beboerne igjen, på utstillingen hvor tegningene mine blir stilt ut. Jeg har også hengt opp en av de store tegningene vi har laget sammen og en collage av mine og deltakernes skisser og notater og andre innspill som har satt sitt preg på prosessen vi har vært gjennom.

Beboerne kommer til prosjektrommet igjen og igjen i løpet av utstillingsperioden. De tar med venner og slektninger og viser frem hva de har vært med på, er med på.

Gjennom tegning har vi skapt en felles plattform og fått felles erfaringer, vi har nå en historie som vi deler. Opplevelsen har også åpnet opp et rom i hver og en av oss, for refleksjon og noe å bygge videre på.